Keep it True XIV: Tidenes festival?

Keep it True er festivalen for dem som vokste opp med undergrunns-heavy metal på 1970- og 1980-tallet, og for dem som skulle ønske de gjorde det. Keep it True er festivalen for ekte menn, og for gutter og jenter som skulle ønske de var det. Keep it True er festivalen for fans som vil se gamle helter og band de aldri hadde trodd skulle gjenoppstå. Keep it True er for entusiaster som aldri har sluttet å tro på heavy metal.

En fullpakket gymsal er alt som skal til for å lage stemning.

I går skrev jeg et innlegg om reise og opphold i Lauda-Königshofen, byen der Keep it True går av stabelen. Dagens bloggpost kommer til å ta for seg festivalen, bandene og all den moroa godt selskap og bra musikk medfører.

Dag 1: Fredag 29. april

Line-up
Alpha Tiger
Hellhound
Damien Thorne
Bitch
Slauter Xstroyes
Brocas Helm
Breaker
Griffin
Vicious Rumors
Masters of Metal (Agent Steel)

Forventningene var store da vi gikk inn mot festivalområdet. Vi ble møtt av glade og forventningsfulle metalfans fra hele verden, og kjente raskt at stemningen var god. Konsertene begynte allerede i 12-tiden, men vi brukte de første timene til å se oss rundt på festivalområdet.

Reisefølget står i kø for å komme inn. I bakgrunnen vises klubbhuset. Der var det mulig å kjøpe mat.

Konsertene, plate- og merchandise-bodene holdt til inne i en idrettshall. Ute var det teltplasser, parkering, noen få selgere og et utsalgssted for mat. Siden været var nydelig, oppholdt vi oss stort sett ute mellom konsertene.

Det første bandet jeg fikk med meg var amerikanske Damien Thorne. Jeg syntes konserten var kjedelig og uengasjerende, og stålsatte meg i stedet for Slauter Xstroyes. De spilte tight, og vokalisten sang dessuten svært bra. Blandingen av gamle og nye låter fungerte utmerket, og jeg er sikker på at Chicago-bandet svarte til fansens forventninger. Hadde ikke designet på skjortene deres vært så grufullt, skulle jeg gjerne ha kjøpt en.

Jeg så Brocas Helm på Metal Merchants tidligere i år, og valgte derfor å overvære konserten utenfra. Vi satte oss til rette i en skråning og tittet inn gjennom en av de åpne dørene. Brocas Helm var, som alltid, artig og ekte. Mot slutten av konserten fikk vi dessverre beskjed om at dette kom til å bli deres siste spillejobb, siden ingen av bandmedlemmene tålte hverandre lenger.

Ett av høydepunktene for min del var amerikanske Griffin. Det var riktignok bare vokalisten som stilte opp, men han hadde med seg et dyktig lokalt backingband. I heavy metal har stemmen mye å si, så utfallet kan ofte bli skuffende dersom bandene bytter sanger. William McKay var litt rusten i røsten, men framførte perler fra både «Flight of the Griffin» og «Protectors of the Lair» med stor overbevisning. Jeg var rørt under hele konserten, og skrålte med så godt jeg kunne. Griffin er et band som betyr mye for meg, og derfor var det ekstra artig da jeg fant «Protectors of the Lair» på vinyl, ei plate jeg har lett lenge etter.

Jeg filmet en del av Griffin-konserten, men kvaliteten ble såpass dårlig at jeg legger ved noen andres opptak fra samme konsert i stedet.

Etter Griffin sto San Fransisco-gruppa Vicious Rumors for tur, og det var også en enormt bra konsert. Jeg har ikke hørt så mye på dem før, men jeg ble revet med av musikken, opptredenen og den ekstatiske folkemengden.

Kvelden toppet seg med Masters of Metal/Agent Steel mot slutten. Jeg var først skuffet for at den originale vokalisten, John Cyriis, hadde trukket seg. Men Rick Mythiasin fra Steel Prophet steppet inn og gjorde en kjempejobb!

Vicious Rumors spiller opp til dans.

Dag 2: Lørdag 30. april

Line-up
Sign of the Jackal
Enforcer
Saracen
Metalucifer
Death Dealer
Sledge Leather
Sacrifice
Satan
Malice
Crimson Glory

Etter en god hotellfrokost tok vi fatt på turen til festivalområdet igjen. Jeg brukte en del tid på å lete etter fine bandskjorter og bra skiver, men fant ikke så mye som jeg hadde håpet. Det var kanskje like greit, for slikt koster penger. I stedet koste jeg meg med gode venner, gærne tyskere og joviale ukrainere.

Svenske Enforcer ble dagens første band for min del. Gruppa har, til tross for sin unge alder, opparbeidet seg en real fanskare. Jeg har aldri skjønt hvorfor «alle» elsker Enforcer, for personlig synes jeg musikken deres er ganske intetsigende. Men de er et dyktig liveband, og klarte seg bra selv om de nylig har mistet en gitarist.

Enforcer er livlige karer.

Senere var det duket for Metalucifer, et japansk band som er kjent for sin karismatiske frontfigur Gezolucifer, musikk det gnistrer heavy metal force av og overdreven bruk av uttrykket «heavy metal». Metalucifer har sin egen stil, og kjører på med det de mener er ekte heavy metal.

De færreste skjønte hva Gezo sa, men utrop som «AREYOUHEAVYMETALEUROPEANS!?», medbrakt drill og motorsag holdt i massevis. Entusiasmen, spillegleden og heavy metalen smitter over på de fleste når Metalucifer går på scenen, og jeg må si dette var en av de beste – og artigste – konsertene på hele festivalen.

Jeg må skaffe meg nytt kamera. Gezo ser mye kulere ut enn dette!

Jeg fikk med meg litt av Sacrifice, og det var greit nok. Ved siden av meg satt det derimot en mann i 40-årene som gråt av glede. Sacrifice må ha vært hans favorittband.

Mitt absolutte høydepunkt var Satan-konserten. Bandet hadde visstnok ikke spilt sammen på 28 år, men det hindret dem ikke i å levere en soleklar vinnerkonsert. De spilte hele «Court in the Act», og jeg sto med en klump i halsen gjennom hele showet. Stemmen til Brian Ross, Russ Tippins’ og Steve Ramseys gitarer, Grame English på bass og Sean Taylor på trommer… Gamlegutta – samlet igjen! Før konserten hadde noen overhørt Ross si at det kom til å bli deres siste konsert, men jeg er ganske sikker på at de skiftet mening etter å ha sett folkehavet.

«Court in the Act» er kanskje en av de beste NWOBHM-utgivelsene noensinne, og jeg hadde aldri trodd jeg skulle få se og høre den live! Samboeren min og jeg var enige om at det nå gikk an å dø lykkelig. Vi har sett Satan. Bandet, altså.

Crimson Glory fikk æren av å avslutte festivalen. Bandets originale vokalist, Midnight, gikk dessverre bort i 2009. Det kan umulig ha vært lett å finne noen som kunne møte hans stemmeprakt, men de har virkelig funnet en dyktig sanger i Todd La Torre. Jeg var altfor trøtt og sliten til å se hele konserten, men ble meget imponert over bandets prestasjoner. Selv om jeg aldri har vært noen stor Crimson Glory-fan, synes jeg de satte et verdig punktum for Keep it True XIV.

Skål! Og takk for en suberb festivalopplevelse!

Jeg kan med hånden på hjertet si at Keep it True er den beste festivalen jeg har vært på (og jeg har vært på en del). Herlige folk, fabelaktige band, topp stemning, lave priser, innholdsrik platemesse og alt i alt – et godt gjennomført arrangement. All ære til Oli og Tarek som startet det hele.

Nå er det bare å begynne å glede seg til Keep it True XV. Jeg har allerede bestilt billetter, og hvis du vil være med må du være rask. 75 % av billettene ble nemlig solgt under festivalen. Etter line-up’en å dømme, blir det minst like bra neste år!

Dette kan en ikke gå glipp av!

Les også Stjel stilen: Thrash metal-fan.

Har du noen gode festivalopplevelser å dele?

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Musikk og konserter, Nostalgi, Reise og merket med , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s